Dokument 3:13 (2020–2021) / Offentliggjort 03.06.2021 Undersøkelse av psykiske helsetjenester

• Befolkningens bruk av psykiske helsetjenester - både fastlegetjenester og tjenester som gis av poliklinikkene i psykisk helsevern - varierer mellom helseregionene.
• Antall kontakter hver pasient har med behandlingsstedet, sier noe om hvor mye behandling pasienten får. Når antall kontakter med henholdsvis fastlege og poliklinikk slås sammen, fikk barn og unge som bor i helseregionen i Nord-Norge, og voksne som bor i helseregionen i Sørøst-Norge, mest behandling for sine psykiske plager og lidelser i 2019.
• I 2019 ga poliklinikkene i psykisk helsevern i Helse Sør-Øst mer behandling til sine pasienter enn poliklinikkene ellers i landet.
• Undersøkelsen kan ikke si noe om hva som er riktig omfang av behandlingen, eller om pasientene får for lite eller for mye behandling.

• Antall pasienter som benytter fastlege eller kommunal legevakt for å få hjelp med psykiske plager og lidelser har økt med 5 prosent fra 2015 til 2019. For barn og unge har økningen vært på 15 prosent. Antall årsverk benyttet til kommunalt psykisk helse- og rusarbeid for barn og unge har i samme periode økt med 31 prosent.
• Omtrent 75 posent av kommunene har en egen lavterskeltjeneste for psykisk helse som behandler barn og unge. I kommunene som har et slikt behandlingstilbud til barn og unge, er innholdet i tilbudet i stor grad likt: individuell behandling (for eksempel samtaletilbud til barn og unge), familiesamtaler og veiledningssamtaler i kommunens lokaler.
• Én av ti kommuner tilbyr ikke noen behandling av barn og unge med psykiske plager og lidelser ut over den behandlingen fastlegene tilbyr.
• Mer enn halvparten av kommunene tilbyr ikke oppsøkende tjenester til barn og unge med psykiske plager og lidelser. Nesten 30 prosent av kommunene tilbyr ikke oppsøkende tjenester til voksne med psykiske plager eller lidelser, eller voksne med samtidige psykiske plager og lidelser og rusmiddelproblemer.
• Åtte prosent av kommunene har ikke et døgntilbud for øyeblikkelig hjelp til pasienter og brukere med sykdom innenfor psykisk helse og rus.

• Psykisk helsevern avviser omtrent én av fem henvisninger. Andelen henvisninger som avvises, varierer mellom helseforetakene, fra ingen avviste henvisninger til at halvparten av de mottatte henvisningene avvises.
• Helsedirektoratet har ikke kunnskap om hvorvidt forskjellene i andelen avviste henvisninger viser uønsket variasjon, eller om det er andre forhold som kan forklare variasjonen i avvisningsfrekvens.
• Tre av de fire regionale helseforetakene innfridde ikke ventetidskravene til barn og unge i 2019, mens to av de regionale helseforetakene ikke innfridde ventetidskravet for voksne.
• Det er store variasjoner mellom helseforetakene i hvor lenge en pasient må vente. Ved helseforetaket med kortest ventetid ventet barn og unge i gjennomsnitt 28 dager i 2019. I helseforetaket med lengst ventetid ventet de i gjennomsnitt 72 dager. I psykisk helsevern for voksne varierer de gjennomsnittlige ventetidene fra 27 til 77 dager.
• Flere poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge (BUP) krever henvisning i akutte situasjoner hvis barnet ikke allerede går til behandling i poliklinikken, til tross for at det ikke skal være nødvendig med henvisning i slike situasjoner.
• Over halvparten av behandlerne i BUP har savnet muligheten til å gi behandling andre steder enn i poliklinikken (ambulant behandling). Antallet årsverk benyttet i ambulant behandling av barn og unge har gått ned fra 2015 til 2018.

• Nesten 40 prosent av kommunene opplyser at behandlingstilbudet til denne gruppen ikke er godt i deres kommune, og omtrent hver tredje kommune opplyser at behandlingstilbudet ikke har tilstrekkelig kapasitet.
• Nesten 20 prosent av kommunene mangler et tilbud til ungdom med rusmiddelproblemer.
• Nesten hver tredje poliklinikk i psykisk helsevern for barn og unge behandler ikke unge under 18 år med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer. Det betyr at disse ungdommene blir henvist videre til psykiatriske ungdomsteam, til allmennpsykiatriske poliklinikker og ruspoliklinikker i psykisk helsevern for voksne eller tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB).
• Selv om et klart flertall av lederne for allmennpsykiatriske poliklinikker og ruspoliklinikker i psykisk helsevern for voksne mener at ungdom under 18 år trenger en annen behandling og oppfølging enn voksne, får ungdom som blir behandlet i disse poliklinikkene, ofte behandling som er beregnet på voksne. Som hovedregel får de ikke samtidig behandling i BUP.
• Mange behandlere i BUP opplever at de ikke har den fleksibiliteten i sin arbeidshverdag som er nødvendig for å gi god behandling til denne pasientgruppen. Dette gjelder forhold som muligheten til å gi lange behandlingsforløp, reise ut til ungdommen, variere lengden på behandlingstimene og gi flere behandlingstimer per uke.
• Ved mange poliklinikker mangler behandlere basiskompetanse om rusmidler og avhengighet. Over 40 prosent av behandlerne i BUP opplever at de mangler kompetanse til å avdekke problematisk rusbruk, og det er få behandlere som har deltatt på opplæring om rus de siste to årene.
• Kun én av tre poliklinikker for barn og unge som behandler ungdom med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, benytter behandlingsmetoder spesielt rettet mot rusmiddelproblemer i behandlingen. Et klart flertall av poliklinikkene benytter kun de vanlige behandlingsmetodene for psykiske lidelser i behandlingen.
• Selv om behandlerne i BUP mener det er nødvendig å bruke tid på koordinering og samarbeid med andre aktører for å gi ungdommene god behandling, har drøyt halvparten av dem i liten grad mulighet til å bruke tid på dette i arbeidshverdagen. De lovpålagte ordningene med koordinator og individuell plan, som skal bidra til koordinerte og helhetlige behandlingsforløp, er lite brukt, og heller ikke det nye virkemiddelet forløpskoordinator fungerer som det skal.

Den gylne regel innebærer at den relative veksten i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) skal være høyere enn veksten i somatikken for det enkelte år. Den gylne regel måles ved å benytte indikatorene 1) ressursbruk i form av kostnader, 2) aktivitet i form av antall polikliniske konsultasjoner og 3) gjennomsnittlig ventetid.

• I perioden fra 2015 til 2019 har både kostnadene og antallet polikliniske konsultasjoner økt relativt mer i somatikken enn i psykisk helsevern. Når det gjelder aktivitet, har antallet polikliniske konsultasjoner faktisk gått ned både i psykisk helsevern for voksne og i psykisk helsevern for barn og unge. For indikatoren ventetid har det for psykisk helsevern for voksne og TSB vært en ønsket utvikling, mens den gjennomsnittlige ventetiden for barn og unge ikke er redusert mer enn ventetidene for somatikken.
• Det er lite systematikk i om de regionale helseforetakene når målene for indikatorene i den gylne regel for de ulike årene. Ingen av de regionale helseforetakene har nådd målene på alle indikatorene eller for både psykisk helsevern for voksne, TSB og psykisk helsevern for barn og unge hvert år. Det er målet om relativt kortere ventetid som i minst grad oppnås.
• Den manglende måloppnåelsen på den gylne regel kan først og fremst forklares med at psykisk helsevern blir nedprioritert i løpet av budsjettåret til fordel for somatikken. De regionale helseforetakene har heller ikke greid å sørge for å ha nok bemanning, noe som påvirker både aktivitet, ventetider og kostnader.
• Det er måle- og rapporteringsutfordringer knyttet til den gylne regel. For eksempel kan økte kostnader i psykisk helsevern være et resultat av at det regionale helseforetaket må leie inn behandlere til ubesatte stillinger, som koster mer enn de fast ansatte.

• Det forskningsbaserte kunnskapsgrunnlaget som finnes om behandling av pyskiske plager og lidelser, er mangelfullt. For flere psykiske plager og lidelser mangler det kunnskap om hvilken behandling som har effekt. Nesten 30 prosent av BUP-lederne mener at poliklinikken de leder, benytter behandlingsmetoder som har et for svakt kunnskapsgrunnlag.
• Nesten halvparten av poliklinikkene i psykisk helsevern opplyser at de ikke har deltatt i forskningsprosjekter om effekten av behandlingsmetoder de siste tre årene.
• 60 prosent av kommunene har ikke medvirket i forskningsprosjekter i psykisk helse eller rus de siste tre årene.
• Det finnes bare ett register som systematisk innhenter data om behandlingsresultater innenfor psykisk helsevern. Registret er så nytt at data fra registret foreløpig ikke kan brukes.
• Nasjonale pasienterfaringsundersøkelser, som gjennomføres av Folkehelseinstituttet, skal brukes i arbeidet med å sikre god kvalitet i tjenestene. Det har kun blitt gjennomført slike undersøkelser for noen utvalgte tjenesteområder, for eksempel pasienters erfaringer med døgnopphold i tverrfaglig spesialisert døgnbehandling. Undersøkelsene på hvert område har kun blitt gjennomført én eller to ganger de siste fem årene. Kun én av dem belyser pasienters/pårørendes erfaringer med behandlingen som gis i poliklinikk. Erfaringer fra barn og unge er ikke inkludert i noen av disse undersøkelsene.
• Helsedirektoratet anbefaler bruk av flere tiltak eller behandlingsformer. Drøyt halvparten av lederne i BUP opplyser at helseforetaket ikke stiller krav til hvilke behandlingsformer poliklinikken skal benytte. Et klart flertall av behandlerne i BUP har hatt pasienter til behandling i løpet av det siste året som kunne hatt nytte av behandlingsmetoder som ikke er tilgjengelige ved deres poliklinikk, og blant de konkrete behandlingsmetodene som behandlerne savner, inngår det behandlingsformer som Helsedirektoratet anbefaler.
• Nesten 70 prosent av behandlerne i BUP mener de ikke har nok tid til å utvikle seg faglig. Hver fjerde behandler synes det er vanskelig å skaffe seg kunnskap om virkningen av ulike behandlingsformer eller -metoder, og rundt halvparten av behandlerne opplever at det er vanskelig å holde seg oppdatert om de siste behandlingsmetodene som er utviklet.
• Helsedirektoratet opplever at det kan være en utfordring å få kommunene og spesialisthelsetjenesten til å implementere kunnskapsbasert praksis, selv om det finnes en rekke virkemidler og verktøy som kan være til hjelp i dette arbeidet.
• BUP-håndboka og ungsinn.no inneholder oppsummert og kvalitetsvurdert forskning på ulike behandlingsmetoder. Disse verktøyene benyttes av under 40 prosent av behandlerne i BUP. De behandlerne som benytter dem, synes i all hovedsak at de har vært nyttige.

• Én av fem kommuner og én av ti poliklinikker i psykisk helsevern innhenter ikke noen form for informasjon om hvordan barn og unge med psykiske plager og lidelser og deres pårørende opplever behandlingen de har fått.
• De fleste behandlere i BUP gjennomfører evalueringer ved å spørre hvordan pasienten opplever behandlingen.
• Nesten ingen behandlere i BUP benytter klient- og resultatstyrt praksis (KOR), som Helsedirektoratet anbefaler at tjenestene bruker for å få vite om pasienten opplever behandlingen som nyttig.

• Bare hver fjerde kommune har gjennomført analyser av klager, avvik og/eller uønskede hendelser i pasientsaker i løpet av de siste tre årene.
• 15 prosent av kommunene samler verken inn informasjon om hvordan barn og unge opplever behandlingen, analyserer klager, avvik og/eller uønskede hendelser eller evaluerer tjenestetilbudet til barn og unge med psykiske plager og lidelser.
• Rundt 20 prosent av poliklinikkene i psykisk helsvern for voksne og 40 prosent av poliklinikkene i psykisk helsevern for barn og unge har ikke gjennomført analyser av klager, avvik og/eller uønskede hendelser i pasientsaker i løpet av de siste tre årene. Heller ikke helseforetakene som disse poliklinikkene tilhører, har gjennomført slike analyser.
• Én av fire ledere for poliklinikker i psykisk helsevern for voksne og én av tre ledere for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge mener at eget helseforetak i liten grad har et avviks- og meldesystem som resulterer i læring og forbedring.
• Nesten 80 prosent av lederne for BUP savner kompetanse for å kunne gi barne- og ungdomspopulasjonen gode helsetjenester, men likevel bestemmer nesten 70 prosent av behandlerne i hovedsak selv på hvilke områder de skal utvikle seg faglig.
• Flertallet av lederne ved poliklinikkene mener at helseforetakene legger stor vekt på ventetider og inntjeningskrav i styringen av poliklinikken. Langt færre ledere opplever at helseforetakene legger stor vekt på effekten av behandlingen som gis.
• Mange ledere for poliklinikker i psykisk helsevern mener at helseforetaket de arbeider ved, i liten grad sørger for at de har gode nok verktøy til å styre den faglige virksomheten ved poliklinikken.

• Mange i tjenestene savner nasjonale faglige retningslinjer og veiledere innenfor psykisk helse, og eksisterende retningslinjer og veiledere oppdateres sjelden.
• De nasjonale kvalitetsindikatorene gir ikke kunnskap om hvorvidt behandlingen virker.